Etter å ha gått mang en tur i området rundt Kokelv fant æ ut at æ kunne legge ut bildene fra min hittil lengste fjelltur sommerstid og det var i tiden før æ «fløtta» til Kokelv, nemlig den 3. oktober i det herrens år 2004.

Med det i tankene vil æ gjerne få dele noen bilder og litt tekst fra den turen, hele turen var på ca. 27-28 km (målt på kart da æ ikke hadde GPS-tracking på mobilen).

Hva er vel bedre enn å ta sæ en tur ut i naturen på Kvaløya, når været var slik det var sist søndag og datoen 3. oktober. Å vandre ute i guds frie natur, uten å være bekymret for å forstyrre beitende rein og kunne observere alle vannene, som lå der uten en krusning.

Med denne forutsetningen var det bare å ordne med kaffe, brødskiver, vann, en plate med sjokolade og andre nødvendigheter (toalettpapir, varmt og tørt tøy, kart og kompass, etc.) som en trenger når en skal være ut å gå lengre turer (eller kortere for den saks skyld).

Etter at alt var pakket og klart, ga æ beskjed om sannsynlig rute til de hjemme (noe kunne gå galt og må få hjelp og det er ikke alle steder at mobilen virker) så æ tok sekken på ryggen og la optimistisk på veg.

Rundvannshytta
Ruten gikk fra huset vårt på Nedre Rairo og opp til Tunnelbakken (brukte sykkelen på denne strekningen) og fulgte veien som ble anlagt da linken på fjellet Tyven ble bygget.

På turen stansa æ ofte for å ta bilder, og ikke minst puste ut (kondisen er ikke hva den en gang var) og drikke vann. Selv en liten bakke fikk svetten til å piple i store mengder og da må jo væskebalansen opprettholdes og ifølge de som er eksperter på dette, er vann det beste i slike tilfeller.

Å følge vegen oppover er ikke noen særlig utfordring, så turen til Rundvannshytta gikk rimelig fort (dvs. ifølge min målestokk). Her ble det brødskiver, kaffe og en hvil i bakken, mens en nøt stillheten og sola som varmet godt i hytteveggen.

Montenegrohytta
Etter en halv times pause på Rundvannshytta, var tiden kommet til å bestemme seg kor ferden videre skulle gå. Da æ ikke har vært på Montenegrohytta om sommeren, som er ca. 2,5 km fra Rundvannet, siden æ som ung gutt gikk dit på ski, så var et nytt besøk så absolutt på tide. Vegen dit var i litt mer ulendt terreng, men forholdsvis lett å gå og skulle være enkelt å overkomme, selv for en dedikert sofasliter som undertegnede.

Etter å ha trasket opp til Montenegrohytta, fått i sæ litt mer kaffe og fått melkesyre ut av beina, vurderte æ hvor turen skulle gå videre. Mitt første innfall var å starte hjemover igjen, men den tanken slo æ fort fra meg. At æ har levd i Hammerfest i snart 47 år (bursdag om vel en måned) og ennå ikke vært på Svartfjellet, er noe æ ikke vil ha på mitt «rulleblad».

La mistrøstig i vei
Dermed ble et besøk på Svartfjellet ikke bare et «must», men også en tvangstanke, dit skal æ koste hva det koste vil. Hadde æ imidlertid på daværende tidspunkt vist om hvor tungt det ville bli, eller hvor langt det var, ville kanskje utfallet blitt et helt annet, men det blir bare spekulasjoner.

Dermed la æ mistrøstig i vei og alle med respekt for seg selv, som bor i Hammerfest, bare jo selvfølgelig skrive en hilsen i trimboka på Svartfjellhytta (at det er en trimbok der, ble æ fortalt av noen som frekventerer hytta ofte).

Som sagt så gjort, med godt mot la æ i vei og skulle fort angre meg, men har en først sagt A så får en også si B. At det var såpass langt hadde jeg en viss anelse om, men at terreng skulle være så ulent, var en aldri så liten overraskelse. Og som nevnt over, hadde jeg vist….!

De fire bildene under er tatt med et 300 mm objektiv som en kan zoome mye med og dette ga en effekt æ ikke hadde tenkt på, øyer eller land som er i bakgrunnen og ikke i fokus, ble nærmest  trukket nærmere, eksempel er det andre bildet, se kor «nært» Sørøya kom.

En fin opplevelse rikere
Når en går i et slikt terreng og med så mye ur og stein, må en virkelig ha blikket med seg. Den minste uoppmerksomhet på hvor en plasserer beina, kan fort få uheldige følger. Vrikkede ankler eller i verste fall knekte føtter kan fort bli resultatet og som kanskje vil utløse en søk/redningsaksjon, siden det ikke er dekning på mobilen.

Nå gikk det heldigvis bra og som leserne kan se av siste bilde i serien, så var det rimelig mørkt før æ kunne plassere en ekstremt trøtt kropp i godstolen hjemme, men med en fantastisk opplevelse rikere.

Når en ser på dette landskapet er det ikke så rart at alle reinsdyrene trekker ned til tettbebygde strøk, her fins absolutt ingenting for dyra å gomle på, kun stein på stein. En kan jo da forstå hvorfor reinsdriftssamene gjerne vil at reinen beiter der hvor det er mat, nemlig rundt husene i Hammerfest kommune, hvor det blir plantet mang en fristelse for reinen.

En fantastisk flott og ikke minst slitsom tur og ifølge EXIF-dataene som er lagret i bildene, så starta æ turen kl. 10:26 og siste bildet tok æ kl. 18:43 og da er det enda en stund før æ er hjemme og distansen som nevnt 2 og ei halv mil. Tvile sterkt på at æ kommer til å ta en slik tur igjen, men man skal aldri si aldri. 🙂

Publisert: 3. oktober 2004